Vi fulgte ikke den t- merka stien da vi starta fra Finnkruhøtta, og vi skjønte fort at det kom til å bli en krevende dag. Terrenget var veldig kupert med vann, dype søkk og små høyder over alt. Krevende å navigere i.
Vi gikk ned til Nesåvatnet for å være sikker på å komme over elva. Luftig hengebru, men vi var glad for å slippe å vade.
Etter elve passeringen vinkla vi sørvest mot Vesle Blåmueren.
Også på denne turnen fant vi mye bær. Dakota elsker multer, og lot ikke muligheten gå fra seg.
Det gikk opp og det gikk ned. Krevende for både to og firbente.
Det var ikke strålende sol, men god temperatur. Dakota tok seg mange badepauser i flere av de mange tjønnene vi gikk forbi.
Vi gikk over Vesle Blåmuren, 874 moh, før det bar bratt ned mot Holmtjønna.
Hele veien trodde vi at terrenget skulke bli snillere og bedre for oss å gå i, men neida, bekker og juv hele veien frem til Kviltjønna. Faktisk var de siste kilometerne de verste. Vi måtte av med kløvene og fire ned bagasje og hunder på noen plasser.
Da klokka var sju var vi kommet til Kviltjønna. Vi hadde kun gått 18 km, men det var kanskje noe av det mest krevende terrenget vi hadde gått i på lenge.
Godt å få opp teltet, og nå hadde også sola fått tak. ☀️
Turblogg 