E1 dag 1: Tøff start fra Nordkapp til Sarnestunnelen

Vel et år etter Norge på langs turen fra Lindesnes til Nordkapp stod vi igjen på Nordkapp! Denne for å starte en ny tur fra Nordkapp til Sicilia.

Mange synes vi er sære, og har spurt hva er det som driver dere? Hva får egentlig to middelaldrende mennesker til å slite seg ut mil etter mil, dag etter dag, bo dårlig, fryse, sulte og sette seg selv i frustrerende situasjoner i sin egen ferie. Jeg må si jeg spurte meg selv det samme spørsmålet da jeg våknet opp til «stri regn» på turenes første dag. Det var ikke slik jeg hadde sett for meg at det skulle være.

Hva som driver oss er ikke godt å si, men vi gikk i alle fall på bussen opp til Nordkapp selv om værgudene ikke var med oss. Etter de obligatoriske bildene på Nordkapp platået og en deilig vaffel i kafeen tok vi på oss sekken og begynte å gå langs veien, E69.

Magerøya er sommerbeite for mange hundre rein. Dakota var i utgangspunktet ganske gira etter to lange dager i bil. Det ble ikke bedre av at vi konstant gikk på rein. Vi hadde rein både til høyre, venstre, foran og bak oss. Etter 10 km var jeg stokk stiv. Hofta mi var like lite bevegelig som om den var laget av betong. At det også hadde begynt å regne igjen mens vinden blåste friskt gjorde ikke humøret mitt bedre. Selvsagt hadde ikke «optimist Bergit» tatt på seg regnbukse så jeg kjente at vannet rant ned langs leggene og opp i skoene. Bunnpunktet ble nådd da Dakota dro meg ut av balanse og jeg lå med nesen i grusen og kjente blodet piple både i håndflatene og på kneet.

Da vi kom til Skarsvågkrysset hadde det sluttet å regne. Jeg krøp inn i jervenduken, skiftet bukse og fikk i meg noe varmt å drikke. Det hjalp å å få på seg tørt og litt mat i magen, men beina var like stiv. Vi hadde ca 20 km igjen til dagens mål som var Sarnestunnelen så det ble en kort pause før vi gikk vidre på våre stive bein.

Etter vel 20 km langs vei føltes det godt å følge en merket sti. Det løste litt opp på stive muskler. Vi fulge merkinga til E1 i retning mot Polldalen. Dette var den beste delen. Vi kom i le for vinden og tåka hadde lettet. Humøret steg selv om det gikk i stakkato gange ned den bratte Polldalen. Da vi endelig kom frem til Sarnestunnellen viste GPSen 31 km. Vi hadde brukt 6,5 time så vi hadde gått fort. Det ble en hard start, men vi var igang, og etter denne dagen kunne det bare bli bedre.